Utfordring fra Linda Salte!

Utfordringer på ScrappeHuset!!
Denne satt langt inne, jeg har lenge tenkt at jeg skal scrappe det som skjedde en lørdagskveld i november for 4 år siden...

Tanken var å endelig få sagt alt, og få satt litt ord på alt som skjedde. Dette er vel også en del av meg, og jeg vil alltid huske dette og være redd for at det skal skje igjen. Psyken var ikke god det påfølgende året, noe som er veldig ulikt meg... Det var uvant å føle seg så sårbar og liten.
I en lang periode var jeg veldig redd for å dø fra familien min, og det preget meg nok sterkt i hverdagen...
Nå henger det igjen et ekko om at jeg bør ned i vekt, og Loen handler om min egen misnøye med ikke å klare å finne inspirajon og motivasjon til å gjennomføre det. For jeg vet jeg kan, og jeg burde jo ha nok motivasjon hvis jeg ser på barna mine...men jeg har altså ikke klart det enda, og det er det jeg er mest misfornøyd med!!!


Her er teksten på Loen, litt vanskelig å lese på Hambleyen...

6. november 2004, 26 dager etter Ingeborg Elise ble født med et dramatisk hastekeisersnitt etter et langt, tungt og vanskelig svangerskap, fikk jeg blodpropp og påfølgende hjerneblødning i hovedpulsåren i hjernen.
Jeg hadde vært plaget med STERK hodepine helt siden fødselen, men tenkte at det kom av at jeg kanskje satt feil når jeg ammet, for det var i nakken det var mest vondt. Lørdag 6.november satt jeg i sofaen hjemme og merket at jeg begynte å føle meg uvel, litt svimmel og nummen.. Jeg reiste meg opp og skulle gå på do, men bommet på trinnet opp fra stua. Tenkte ikke noe mer over det, men syntes det var rart da jeg bommet med 30 cm på knotten til å dra ned i do med. Gikk tilbake og satte meg i sofaen, og etter et par minutter så merket jeg at jeg ble skikkelig rar… Jeg bar Stig ringe legevakta og mamma, for jeg skjønte det var noe alvorlig galt. Nå var jeg helt lam i hele høyre siden, og klarte ikke stå eller snakke ordentlig.

Ambulansen kom med sirener og jeg ble sendt på legevakta. Der fikk jeg et grand mall epeleptisk anfall, og etter det husker jeg bare i korte glimt lyset i taket på ambulansen på vei inn til Rikshospitalet. Det ble jeg undersøkt i MR, og fikk øyeblikkelig behandling av en nevrolog. Så bar det tilbake til sykehuset i Drammen. Der ble jeg liggende i litt over 2 uker, og fikk se ungene litt innimellom. Alt jeg tenkte på var min lille nyfødte Ingeborg og hvordan hun hadde det uten meg… Det var en litt slørete tid, jeg fikk mye medisiner og sov nok mesteparten av tiden. Jeg fikk også noen flere epileptiske anfall, noen store og langvarige og noen små. Jeg husker jeg var veldig redd og stresset pga. det og husker at hver gang anfallene kom, var jeg livredd for å dø fra min lille og nye familie. Dette igjen gjorde meg deprimert og det var ingen god tid det påfølgende året.
Stig var heldig og fikk overta min svangerskapspermisjon, så han var hjemme sammen med meg hele tiden.
Jeg tror egentlig denne alvorlige hendelsen har forandret meg som person, jeg er mer takknemlig for livet, og tenker at små filleting ikke er viktige i like stor grad som før. Det som bekymrer, og er vanskelig nå i etterkant er at jeg er ikke gått ned i vekt de 35 kg jeg la på meg i mine to vanskelige svangerskap, og at dette igjen er en fare at det samme skal skje igjen.
Det jeg er mest misfornøyd med med meg selv nå, er at jeg ikke klarer å motivere meg til å gå ned de kiloene jeg burde så jeg kan føle meg litt mer trygg og litt mer fornøyd.
Jeg håper jeg snart klarer å finne motivasjon og inspirasjon til å klare det jeg egentlig veldig gjerne vil;
BLI SUNN OG FRISK OG GLAD IGJEN!!!